BEL: - Etter et par runder på isen følte jeg at det var på tide å sette seg som mål å gå 500 meter innen sesongavslutningen 7. mars. Da den "snille mannen i bua" ba om at det skulle vannes for rekordløp ( for Pjoter), og samtidig nevnte at det ble kvinneduell, kom nervene. Jeg måtte ut og ta en Salem - neppe optimal oppvarming. Vi hadde egentlig ikke noe valg, debuten måtte komme nå.

Var kjempenervøs før start; kommer jeg meg rundt? Nervøsiteten ga seg utslag i et voldsomt fniseanfall og det ble omstart. Hadde første indre, og følte det gikk greit på tross av at jeg ikke kan gå svinger. Jeg hørte stemmen til Geir Karlstad i hodet hele veien. "Nå må du Ikke mase, gli på skøytene". Da jeg kom til vekslingssida lå jeg foran. Merket hvor lavt tempo det var, for det tok forferdlig lang til å komme seg over i ytre bane. I et klart øyeblikk klarte jeg å tenke at jeg ikke måtte klusse i vekslinga. Jeg hørte skøytene til TT bak meg, men de hørtes ut til å ligge såpass lang bak at jeg rakk å veksle foran. Ble forbigått i midten av siste ytre, og da begynte masinga. Alt gikk galt, og jeg sto oppreist og skled sakte rundt resten av svingen. Før på kvelden hadde jeg klart å trå til og øke tempoet, så det kunne kanskje gå nå også? I utgangen av svingen følte jeg at det kunne være innen rekkevidde å nå igjen TT. ( Og jeg som trodde jeg ikke eide konkurranseinstinkt....) Jeg tro til, fikk et feilskjær og strevde en 10-20 meter med å holde meg på beina. Da kollapset anklene totalt, og de siste 50 meterene inn mot mål gikk på innerlæret. Falt overende på målstreken, anklene var helt ødelagt. Men, du verden. Med tanke på at dette var 2. gang på lengdeløpsskøyter noensinne, ekstremt dårlig fysikk og en Salem til oppvarming, kan ikke dette betegnes som annet enn en stor personlig seier. Antagelig min største idrettsprestasjon, med unntak av da jeg redda straffe mot selveste Ronny Bråten i 5. klasse på barneskolen.

Tida: 2.21,8 Neste mål er å komme seg under 2 min.

TT: - Etter så vidt å ha fått snubla over tauet som til nå har vært et skille mellom de og oss (les seriøse lengdeløpsfantaster versus fnisende trippel tuluper), sto Bjørg Emba og jeg plutselig klar på startstreken for vår første 500 m. Dette skjedde helt impulsivt, men likevel kjente jeg et visst konkurranseinstinkt på startstreken. Jeg startet i ytre bane, der isen ikke var fullt så blank og avskrekkende som i innerste bane; det var noe trygt og kjent ved det. Bjørg Emba i den indre nypreppa blanke banen fikk et godt forsprang ut av første sving. Jeg hadde utrolig nok ennå ikke falt, men kjente en aldri så liten angst på andre siden av banen. Kunne jeg klare å ta igjen Bjørg Emba og klarte jeg å holde meg på bena i den blanke og ekstremt glatte banen, eller ville det ende med en herrespagat jeg sent ville glemme? Jeg stavret meg rundt og håpet at jeg ikke skulle falle, dø eller begge deler. Og fantastisk nok, jeg kom til mål, skjelven i bena og vi lo og lo og lo...

Tida: 2.13.4